|
Arbeidsgivere har ansvar for å utstyre arbeidstagere med nødvendig klær og verneutstyr som trengs for å utføre sine arbeidsoppgaver. Med en varselvest blir man mer synlig og derfor mer beskyttet , f. eks mot trafikk. Varselvester har ulik grad av synbarhet, og derfor er det viktig at arbeidsgiver gjør en kvalifisert riktig risikobedømming. Det er også hans plikt iht regelverket.
Kravene for hvordan en varselvest skal være utformet finnes beskrevet i det vi kaller Europanormer. Standard EN 471 er den vanligste. I denne standarden finnes tre fareklasser. Det som skiller de ulike klassene er i første hånd arealet av reflekterende og fluoriserende materialer som benyttes i plagget.
EN 471 klasse 3
Har den høyeste synbarheten og gir derfor størst sikkerhet. Er spesielt aktuell i nærheten av tett trafikk med høy hastighet. For de som arbeider i vegvesenet skal alltid varselvest i klasse 3 benyttes.
EN 471 klasse 2
Gir god synbarhet og er oftest tilstrekkelig for de fleste innenfor de vanligste yrkesområder. F. eks på byggarbeidsplasser, parkeringsplasser, flyplasser, i havner, lasteplasser og ved jernbanen.
EN 471 klasse 1
Gir lavest synbarhet, spesielt på dagtid og i skumring og tåke. Kan være aktuell ved veldig liten trafikk med lave hastigheter, samt ved merking av ulike funksjoner ettersom vester i klasse 1 kan ha andre fargeinnslag enn fluoriserende farger.
Når varselvesten har flere egenskaper enn å gjøre brukeren synlig, kan andre standarder være aktuelle. Eksempelvis flammehemmende, antistatisk og regnplagg.
Krav til vernetøy for fritidsbruk, refleksvester
For refleksvester som ikke skal benyttes i arbeidslivet gjelder en annen standard.
EN 1150
Denne standarden er beregnet for refleksvester for fritidsbruk og gir dårligere synbarhet enn EN 471 klasse 2 og 3. Denne standarden er ikke inndelt i forskjellige klasser.
|